En gryende mistanke
Akkurat nå venter jeg på å få fastsatt dato for operasjon og ny hofte. Dette er en blogg om mine erfaringer forut og så forhåpentligvis også etter inngrepet. Det er mye man lurer på, og den fasen jeg er i nå inneholder foreløpig også en del benektelse. Jeg har skaffet meg noen bøker om hofteoperasjon og registrerer at jeg har stor uvilje mot å sette meg ned og lese meg opp. Det er jo særlig opptreningsfasen jeg er opptatt av. Jeg har rundet 60 og har de siste 20 årene hatt et hofteledd med slitasje og det som verre er. Stikkord er den mystiske sykdommen calve legg perthes, noe som gjorde at nakken på hofteleddet er feilplassert. Jeg har de siste 40 år bygget opp min venstre sko.
I likhet med andre jeg kjenner som også har visst at de burde skifte hofte, har jeg av og til oppsøkt legespesialist og spurt om det er på tide å operere. Slitasjegikt etc fører jo til økte smerter og også problemer og smerter i muskulaturen rundt hofteleddet. I neste omgang fører disse forandringene til underutvikling av enkelte muskler, og det friske benet overtar mer jobb, og så får man problemer der også.
Den første erkjennelsen var at ortopeder har svært ulikt syn på når en operasjon skal foretas. En mente at jeg var bortimot helt frisk, mens en annen, på basis av de samme røntgen bilder, rådet meg til operasjon. Noe som leder meg til en hypotese om at i Norge er det legens jobb å råde folk til å bruke legeressurser i minst mulig grad. Man skal altså lide i10-20 år før helsevesenet innser at man er verdig en operasjon. For noen år siden, nektet min daværende fastlege å sende meg til MR. Fordi det ikke var nødvendig. Da jeg gikk på et dyrt og privat legesenter, like etterpå, fikk jeg beskjed om å operere og også operere kne. Straks. På basis av MR og x ray.
Så fikk min kone jobb i usa, der vi nå er, og jeg fikk tilgang til mye og god fysioterapi og manuell terapi og trening. Innerst inne håpet jeg selvsagt at dette var tilstrekkelig for å få meg på fote igjen, dvs at jeg kunne gå noenlunde normalt og ikke alt for langsomt. Etter tre måneder med intensiv behandling, ba behandlende manuellterapeut om at jeg burde skaffe meg x ray. Noe jeg gjorde og når de fikk sett bilder, fikk jeg beskjed om at uansett hvor mye opptrening og behandling jeg ville få i fremtiden, ville kroppen gå mer og mer i knas, slik som en meniskskade, slitasjegikt i begge hofter og knær. Jeg fikk klar beskjed om å skaffe meg operasjon,noe jeg håper å få gjennomført omløpet av de neste 6 uker.
I motsetning til Norge, er en hofteoperasjon lett tilgjengelig i USA, noe som selvsagt satte et ekstra press på mitt vankelmodige vesen. Jeg er ikke glad i operasjoner, men jeg innså at dette var min mulighet og at alternativet var å vente i ti år til i Norge, eller betale selv.
Da jeg hadde møte eller konsultasjon med hoftespesialisten som skal operere meg, fikk jeg en gledelig overraskelse. Operasjon skulle gjøres på forsiden og ikke gjennom lårmuskulaturen bakfra. Fordelen er altså at det er lite muskler som kuttes sammenlignet med den andre metoden. Trade off er at den første metoden er mer krevende. Et raskt søk på nettet og legen var rangert som en av de fem beste i New York. Så den sjansen tar jeg.
Neste sjokk var opptrening. Jeg hadde regnet med å bli på sykehus i 3 dager, og så bli sendt direkte til et rehab eller opptreningssenter for en uke eller to. Beskjeden jeg fikk, var at jeg ble sendt hjem samme dag som operasjonen, og skulle slappe av og hvile i to uker, før intensiv opptrening og fysioterapi. Det er litt skremmende, med tanke på mobilitet, smerter etc.
Så derfor er dagens epistel en beslutning om å starte å lese disse bøkene.
Alle disse bøkene er kjøpt på Amazon
I likhet med andre jeg kjenner som også har visst at de burde skifte hofte, har jeg av og til oppsøkt legespesialist og spurt om det er på tide å operere. Slitasjegikt etc fører jo til økte smerter og også problemer og smerter i muskulaturen rundt hofteleddet. I neste omgang fører disse forandringene til underutvikling av enkelte muskler, og det friske benet overtar mer jobb, og så får man problemer der også.
Den første erkjennelsen var at ortopeder har svært ulikt syn på når en operasjon skal foretas. En mente at jeg var bortimot helt frisk, mens en annen, på basis av de samme røntgen bilder, rådet meg til operasjon. Noe som leder meg til en hypotese om at i Norge er det legens jobb å råde folk til å bruke legeressurser i minst mulig grad. Man skal altså lide i10-20 år før helsevesenet innser at man er verdig en operasjon. For noen år siden, nektet min daværende fastlege å sende meg til MR. Fordi det ikke var nødvendig. Da jeg gikk på et dyrt og privat legesenter, like etterpå, fikk jeg beskjed om å operere og også operere kne. Straks. På basis av MR og x ray.
Så fikk min kone jobb i usa, der vi nå er, og jeg fikk tilgang til mye og god fysioterapi og manuell terapi og trening. Innerst inne håpet jeg selvsagt at dette var tilstrekkelig for å få meg på fote igjen, dvs at jeg kunne gå noenlunde normalt og ikke alt for langsomt. Etter tre måneder med intensiv behandling, ba behandlende manuellterapeut om at jeg burde skaffe meg x ray. Noe jeg gjorde og når de fikk sett bilder, fikk jeg beskjed om at uansett hvor mye opptrening og behandling jeg ville få i fremtiden, ville kroppen gå mer og mer i knas, slik som en meniskskade, slitasjegikt i begge hofter og knær. Jeg fikk klar beskjed om å skaffe meg operasjon,noe jeg håper å få gjennomført omløpet av de neste 6 uker.
I motsetning til Norge, er en hofteoperasjon lett tilgjengelig i USA, noe som selvsagt satte et ekstra press på mitt vankelmodige vesen. Jeg er ikke glad i operasjoner, men jeg innså at dette var min mulighet og at alternativet var å vente i ti år til i Norge, eller betale selv.
Da jeg hadde møte eller konsultasjon med hoftespesialisten som skal operere meg, fikk jeg en gledelig overraskelse. Operasjon skulle gjøres på forsiden og ikke gjennom lårmuskulaturen bakfra. Fordelen er altså at det er lite muskler som kuttes sammenlignet med den andre metoden. Trade off er at den første metoden er mer krevende. Et raskt søk på nettet og legen var rangert som en av de fem beste i New York. Så den sjansen tar jeg.
Neste sjokk var opptrening. Jeg hadde regnet med å bli på sykehus i 3 dager, og så bli sendt direkte til et rehab eller opptreningssenter for en uke eller to. Beskjeden jeg fikk, var at jeg ble sendt hjem samme dag som operasjonen, og skulle slappe av og hvile i to uker, før intensiv opptrening og fysioterapi. Det er litt skremmende, med tanke på mobilitet, smerter etc.
Så derfor er dagens epistel en beslutning om å starte å lese disse bøkene.
Alle disse bøkene er kjøpt på Amazon
Kommentarer
Legg inn en kommentar